Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er utvidet!

Neida, det er ingen hikk i systemet, som gjentar en tidligere sak: Saltfjellet-Svartisen er faktisk blitt utvidet på nytt!

I 2000 lanserte Norges Skogeierforbund frivillig vern, som en løsning for å senke konfliktnivået mellom skogeier og vernemyndigheter. I 2005 ble de første områdene, som ble tilbudt vernet frivillig, vernet som naturreservat. Det er skogeier selv om initierer verneprosessen. Dette skjer i samråd med skogeierorganisasjoner. Det er ikke dermed sagt at skogen vernes. Tilbudet går da til Statsforvalteren som da gjør ei vurdering av området. Det settes ofte i gang kartlegginger av biologiske forekomster, for å avdekke eventuelle verneverdier. Dersom Statsforvalteren anser området som viktig for ivaretakelse av naturmangfold settes det i gang forhandlinger om erstatning, avgrensning og verneforskrift (bestemmelser) knyttet til området. Skogeier kan når som helst trekke seg fra prosessen om hen ikke anser forhandlingene som tilfredsstillende.

Utvidelse i sør

I forbindelse med den forrige utvidelsen av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, ble store områder i og rundt nasjonalparken i Rana og Rødøy kartlagt. En naturtypekartlegging utført av Torbjørn Høitomt og Biofokus i 2010 avdekket en svært viktig (A-verdi) bekkekløft sør for Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Bekkekløfter regnes som hotspotter for sjeldne arter og høyt biologisk mangfold. Biofokus begrunner den høye verdien med: "Den rike berggrunnen som preger området er enda tydeligere nede i bekkekløfta enn i området rundt. I tillegg finnes en del eldre skog med høyt innslag av nøkkelelementer både i liene ned mot elva og oppe på kanten av kløfta i øst. Det er i alt påvist åtte rødlistearter og potensialet for flere er stort. Lokaliteten vurderes på brakgrunn av fuktighetsnivå, rikhet, mengde nøkkelelementer og antall rødlistearter som svært viktig/viktig (A/B-verdi)."

Bekkekløfta var ikke innenfor det området Statsforvalteren i Nordland utredet, med tanke på utvidelse av nasjonalparken i forrige omgang (i 2020). Bekkekløfta ligger halvveis innenfor den opprinnelige nasjonalparken fra 1989, og halvveis på privat grunn øst for Tespa. Den private grunneieren har tilbudt denne bratte lia, med stor verneverdi, som frivillig vern. Da det foreslåtte området ligger omkranset av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, vil det være mest hensiktsmessig å innlemme dette i eksisterende nasjonalpark, fremfor å opprette et lite naturreservat på 223 daa.

Av utvidelsen på "hele" 223 daa er 193 daa produktiv skog. Nasjonalparken går fra 2193 km² til 2193 km², med andre ord en ganske marginal utvidelse i areal som ikke slår ut på totalarealet oppgitt i kvadratkilometer. Til tross for lavt areal oppnås verdibevaring av en svært viktig og artsrik naturtype. Det utvidete området ligger i sin helhet innen bekkekløfta som Biofokus kartla i 2010.

Hva er en bekkekløft?

Artsdatabanken definisjon på bekkekløft:

En bekkekløft defineres som en skarp forsenkning i terrenget, med en bekk i bunnen og forholdsvis bratte sideskråninger som heller mot hverandre. Bekkekløfter er dannet ved elveerosjon og de fleste bekkekløfter består av en bratt V-dal eller et gjel som er nedskåret i en dypere, glasialt utformet dal som gjerne sjøl er nedskåret i en større dal- eller fjordside eller i en skog- og forfjellsvidde. Bekken som renner gjennom bekkekløfta i dag har ofte relativt beskjeden vannføring i forhold til størrelsen på dalen, men kan svulme betydelig opp i flomperioder. Dalsidene i bekkekløfter kan være fylt med løsmassemateriale eller være resultatet av massetransport i skråninger. Dal- og bekkeprofilets form bestemmes av nedskjæringen i fast fjell. Vannstrømmen i elva eller bekken er vanligvis sterk, og tettheten av stryk og fossestryk er ofte høy. Fosser i fritt fall kan forekomme.

Bekkekløfter kan være mer eller mindre skarpt avgrenset fra det omkringliggende terrenget, og det er en glidende overgang mellom bekkekløfter og V-daler uten bekkekløftkarakter. En bekkekløft skal ha en bekk eller elv i bunnen, en viss helning, motstående sideskråninger og være sterkt nedskåret i terrenget. Typiske bekkekløfter har V-formet tverrsnitt. Også deler av sideskråningene som ligger ovenfor eventuelle vendepunkter mellom konkavt og konvekst terreng tilordnes kløfta dersom de har betydelig helning og vender mot kløfta. Kløftas øvre grense trekkes der sideveggene flater ut eller terrengets eksposisjon skifter markert.

Kartlagte arter

Biofokus kartla mange åtte rødlistede arter i 2010, og mener at potensialet for at det finnes flere i dette området er stort.

I rike sig finnes arter som fjell-lok, gulsildre, dvergsnelle, jåblom samt de kalkkrevende mosene myrfjør og fjørtuffmosene. På kalkrike, til dels overrislete kalkberg finnes arter som rødflangre, kalktelg, reinrose, rynkevier, fjellbakkestjerne, sotstarr, hårstarr og jåblom. Videre er det påvist et rikt utvalg arter både innen gruppene lav og vedboende sopp. Knappnålslavene rustdoggnål (NT), hvithodenål (NT) og dverggullnål forekommer relativt vanlig i rothalser på eldre løvtrær i liene ned mot elva. Langnål (NT) er observert på høgstubber av gran på to lokaliteter. Videre forekommer artene skrukkelav, skrubbenever, filthinnelav og lodnevrenge vanlig på rikbarkstrær i lokaliteten. Gubbeskjegg (NT) finnes spredt på eldre gran. Vanlig skjellfiltlav og grynvrenge ble observert på kalkberg, blant annet sammen med den krevende mosearten svaiblygmose. Vedsoppelementet er også godt utviklet i lokaliteten med en lang rekke signalarter og noen rødlistearter. Svartsonekjuke (NT) og barksoppen Ceraceomyces borealis (NT) ble begge påvist på dødved av gran. Kjuka Skeletocutis lenis (NT) finnes spredt på gamle, gjenliggende furulæger. Videre er signalartene vasskjuke, ferskenhatt, samt den rødlistede barklevende begersoppen gammelgranskål (NT) også påvist.